| |||||||||||||||||||||||||||
Case of BJÖRK EIÐSDÓTTIR v. ICELAND
Fakta: Klageren var en islandsk
statsborger, født i 1974. På det tidspunktet grunnlaget for klagen
utspant seg, arbeidet klageren som journalist i en ukeavis som het
Vikan. I 2007 verserte det en offentlig debatt om strippeklubbene
på Island. Hovedspørsmålene gjaldt hvorvidt slike klubber skulle
underlegges strengere restriksjoner eller om de burde forbys. I den
forbindelse publiserte et annet magasin en artikkel som diskuterte
sammenhengen mellom slike klubber og prostitusjon, og som hevdet at
forholdende de østeuropeiske stripperne levde under kunne
sammenlignes med situasjonen til ofre for menneskehandel. I
kjølevannet av dette publiserte Vikan en artikkelserie, hvor kvinner
som arbeidet, eller hadde arbeidet, på en strippeklubb med navnet
Goldfinger ble intervjuet. I et av intervjuene ble kvinner som
fortsatt arbeidet ved strippeklubben portrettert, i et annet ble
tidligere arbeidstagere intervjuet under anonym identitet. Etter at
disse intervjuene ble publisert ble klageren kontaktet av en
islandsk kvinne som hadde arbeidet ved flere av strippeklubbene i
Reykjavik, herunder Goldfinger. Hun mente de tidligere intervjuene
ikke gav et tilstrekkelig realistisk bilde av arbeidsforholdene ved
klubbene. Kvinnen lot seg intervjue, hvorpå klageren skrev et
utkast som hun oversendte eieren av Goldfinger for godkjenning og
kommentarer. En artikkel som baserte seg på intervjuet ble senere
publisert sammen med bilder av både innehaveren av Goldfinger og den
tidligere stripperen som hadde stått frem med full identitet. I
billedteksten under bildet av eieren stod det at avisen hadde
kontaktet ham for å få hans syn på beskyldninger om at han
oppmuntret de ansatte til prostitusjon og at han i den forbindelse
opptrådte som en mellommann. Dette var noe eieren av stedet
benektet, hvilket også fremgikk av reportasjen. Etter publiseringen
gikk innehaveren av Goldfinger til søksmål mot blant annet klageren
for ærekrenkelser. Etter å ha versert for de nasjonale
domstolinstansene resulterte saken i at den islandske høyesterett
avsa endelig dom, hvor klageren ble pålagt å betale erstatning til
innehaveren av strippeklubben, samt saksomkostninger iberegnet
renter. Anførsler: Klageren hevdet at dommen representerte et urettmessig inngrep i hennes ytringsfrihet etter artikkel 10 i konvensjonen. Staten imøtegikk klagerens
anførsler. Domstolens vurderinger: Innledningsvis konstaterte Domstolen at den nasjonale domfellelsen representerte et inngrep, foretatt av en offentlig myndighet, i klagerens ytringsfrihet etter artikkel 10. Det var videre på det rene at inngrepet hadde forankring i nasjonal straffe- og erstatningslovgivning. Domstolen fant også at inngrepet forfulgte et legitimt formål idet det var anvendt for å beskytte en annen persons omdømme. Det sentrale vurderingstemaet for Domstolen var hvorvidt inngrepet kunne anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen anerkjente at artikkelen inneholdt en rekke påstander vedrørende innehaveren av Goldfinger som, dersom de var korrekte, kunne medføre straff under nasjonal lovgivning. Den fant ikke grunnlag for å sette spørsmålstegn ved de nasjonale domstolenes konklusjon om at disse påstandene var ærekrenkende, og at anvendelsen av de relevante reglene var tatt i bruk for å beskytte innehaverens person. For å avgjøre hvorvidt dette formålet var tilstrekkelig til å forsvare inngrepet i ytringsfriheten, måtte Domstolen undersøke saken som helhet, og vurdere påstandene som var publisert i den sammenheng de fremkom. Domstolen var ikke overbevist over myndighetenes argumentasjon om at klagerens fremstilling av innehaveren i artikkelen ikke på noen måte kunne anses som et nødvendig bidrag i den offentlige debatten. Den pekte på at det allerede før artikkelen kom på trykk, pågikk en debatt om strippeklubber i media. Artikkelen sett under ett måtte, på lik linje med den offentlige interessen i Europa forøvrig, antas å være av stor interesse. Dette fremgikk imidlertid ikke av de nasjonale domstolenes premisser, og så heller ikke ut til å ha blitt tillagt vekt. Domstolen bemerket at innehaveren av strippeklubben ved å etablere seg i denne spesielle bransjen, måtte ha tatt i betraktning at hans handlinger ville bli gjenstand for diskusjon. Således måtte grensen for akseptert kritikk være videre enn den som ville gjelde for vanlige privatpersoner eller yrkesutøvere. Domstolen uttalte videre at den i saker som var egnet til å begrense den frie pressens deltagelse i debatter av offentlig interesse anså det påkrevet å foreta en svært grundig vurdering. Det ble i denne sammenhengen blant annet vist til Bergens Tidende and Others v. Norway (no. 26132/95). I denne sammenheng bemerket Domstolen at journalister, ved meningsformidling, var forpliktet til å operere i god tro og basere seg på fakta i tråd med etiske standarder for journalistikk. Det fremgikk også av artikkel 10 nr. 2 at ytringsfriheten medførte plikter og ansvar. Disse kom også til anvendelse for medienes dekning av spørsmål av offentlig interesse. Dette ansvaret var ifølge Domstolen av særlig viktighet hvor det var snakk om å navngi enkeltpersoner og å krenke andres rettigheter. Følgelig måtte det foreligge særlige holdepunkter før mediene kunne fritas fra sin ordinære plikt til å verifisere faktiske påstander som virker ærekrenkende på private personer. Slike særskilte omstendigheter så ikke ut til å foreligge i klagerens sak. Domstolen måtte dermed ta utgangspunkt i den omtvistede artikkelen. Den uttalte at den ville vurdere den konkrete ordbruken så vel som bakgrunnen for, og debattklimaet artikkelen ble publisert i. Det måtte også ses hen til journalistens arbeid med saken i forkant av publiseringen. Kravet til kildenes troverdighet innebar at klageren måtte benytte så presise og verifiserbare faktiske opplysninger at de kunne anses å stå i et proporsjonalt forhold til alvorligheten av påstandene. Ifølge Domstolen innebar dette at jo alvorligere de fremsatte påstandene var, jo mer solide måtte de faktiske opplysningene være. Domstolen bemerket at ifølge den islandske dommen bestod de omtvistede uttalelsene av faktiske uttalelser eller hva som fremstod som slike, fremfor verdivurderinger. Uttalelsene tilskrev kriminelle handlinger til et navngitt individ. Domstolen så ingen grunn til å si seg uenig i denne vurderingen, og la til at beskyldningen var av en slik natur og alvorlighetsgrad at de måtte anses egnet til å tilføre betydelig skade på innehaverens ære og omdømme. På den andre siden kom disse uttalelsene fra intervjuobjektet, og ikke fra journalisten selv. Da de nasjonale instansene hadde sammenlignet opptaket av intervjuet på lydbånd med den trykte artikkelen, var det klart at artikkelen ikke gav en ordrett gjengivelse, men Domstolen anså den likefult for å inneholde en korrekt gjengivelse av intervjuobjektets budskap. Alle påstander med unntak av en av de omstridte uttalelsene var gjengitt som sitater. Unntaket refererte seg til en underoverskrift som lød « prostitusjon, regelen fremfor unntaket? ». I den utstrekning det måtte anses som legitimt å beskytte innehaveren fra ærekrenkelser fra den tidligere ansatte, mente Domstolen at denne interessen måtte anses å være tilstrekkelig beskyttet gjennom hans adgang til å anlegge sak for ærekrenkelser mot intervjuobjektet i medhold av islandsk straffe- og erstatningslovgivning, noe han også hadde gjort. Domstolen anså det som et viktig moment at innehaveren, etter at intervjuobjektet hadde forklart seg i retten, hadde inngått et forlik med henne, som blant annet innebar at han frafalt saken mot henne og betalte saksomkostningene hun hadde pådratt seg. Dette førte til at klagerens mulighet til å underbygge påstandene ble betydelig redusert. Klageren hadde likevel fremskaffet bevis til støtte for uttalelsene. Foruten å ha undersøkt intervjuobjektets troverdighet hadde journalisten støttet seg på hendelser beskrevet av den amerikanske ambassaden på Island, som i en rapport om menneskehandel hadde rapportert om at en av diplomatene ble tilbudt seksuelle tjenester da han hadde besøkt Goldfinger. Videre hadde hun framlagt et tidligere intervju med innehaveren hvor han innrømmet at det hadde vært episoder hvor gjester hadde blitt tilbudt seksuelle tjenester på Goldfinger, og at strippedansere hadde vært sperret inne med det formål å beskytte dem fra kunder som ønsket underholdning utover dansing. Den nasjonale domstolen hadde hverken tatt i betraktning disse bevisene, eller det faktum at innehaveren valgte å frafalle saken mot stripperen. Etter Domstolens syn kunne man på denne bakgrunn sette spørsmålstegn ved om klageren i det hele tatt hadde fått en reell mulighet til å fri seg fra ansvaret, under henvisning til at hun hadde opptrådt i god tro. Under enhver omstendighet kunne ikke myndighetene høres med at klageren hadde forsømt å undersøke hvorvidt det var faktisk grunnlag for påstandene intervjuobjektet hadde fremmet. Domstolen fremhevet videre at artikkelen inneholdt balanserende elementer og at innehaveren ble gitt anledning til å kommentere utsagnene som også ble inkludert i artikkelen. Artikkelen viste uttrykkelig til de tidligere publiserte artiklene hvor kvinner tilknyttet Goldfinger imøtegikk kritikken mot klubben, og hevdet at den negative omtalen skyldtes sjalusi fra andre kvinner. Domstolen viste til Thoma v. Luxembourg (no. 38432/97), og uttalte at selv om påstandene som fremkom i artikkelen kunne anses å skade innehaveren, kunne ikke journalisten kritiseres for manglende distansering fra intervjuobjektet. I denne sammenheng understreket Domstolen at nyhetsformidling gjennom intervjuer representerte en av de viktigste metodene for pressen til å utøve sin oppgave som « public watchdog ». Videre risikerte man å forringe pressens bidrag i offentlige debatter, dersom man straffet journalister for å formidle andre individers uttalelser. Dette burde dermed unngås med mindre det var sterke grunner som tilsa at straff var hensiktsmessig. Hvorvidt det forelå slike sterke grunner var ikke et tema i den nasjonale domstolens behandling av saken, og Domstolen var heller ikke overbevist om at slike grunner forelå. Domstolen uttalte at dersom man tok i betraktning alle de overnevnte momentene og at intervjuobjektet var en førstehåndskilde, kunne ikke journalisten kritiseres for ikke i større grad å ha satt spørsmålstegn ved de omtvistede uttalelsenes sannhetsgehalt. Domstolen mente således at klageren hadde opptrådt i god tro, og i tråd med den aktsomhet som kunne forventes av en ansvarlig journalist. Etter Domstolens oppfatning var premissene den nasjonale domstolen hadde basert seg på ikke tilstrekkelige til å godtgjøre at det innklagde inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen konkluderte på denne bakgrunn med at det forelå en krenkelse av artikkel 10. Sist oppdatert 8. august 2012 | |||||||||||||||||||||||||||
