I dag er det 10 år siden Norge rammet av det største angrepet siden 2. verdenskrig. 77 mennesker som var på Utøya eller i Regjeringskvartalet ble kaldblodig drept. Mange ble skadet og merket for livet.
I skrivende stund er det stadig nye avislesere i hele Norge, og her i Lofoten, som støtter kampanjen "Jeg står opp mot hatprat på nett". Det burde være unødvendig med en slik kampanje, men dessverre er den helt på sin plass.
«Flere forskere har pekt på og omtaler 22. juli som et vendepunkt som markerer starten på det som blir beskrevet som en form for ny type høyreekstrem soloterrorisme.»
Mange saker har vært skrevet om hendelsen som rystet Norge. Om ungdommene som ble drept, om de som satt igjen med sorgen og tomheten.
De aller fleste over en viss alder, vet nok utmerket godt hvor de befant seg 22. juli 2011, denne skjebnesvangre dagen som endret tidsregningen i Norge like mye som terrorangrepene i USA 11.
En prest, en Ap-leder, en eks-kulturminister, en ordfører, en redaktør, en ungdomsrådsleder og en hovedtillitsvalgt. Slik husker de fredag 22. juli 2011 - da terroren rammet Norge.
På tiårsdagen for terroren 22. juli tenker vi først og fremst på ofrene, de overlevende og etterlatte. Samtidig bør vi huske at terroren var politisk.
Den 1. mai i 1979 ble Faglig Front sitt arrangement på Slottsplassen utsatt for et bombeangrep.
Diskusjonen etter terroren 22. juli for 10 år siden dreide seg mye om beredskap, og om terroristen var strafferettslig tilregnelig eller ikke.
Ti år etter det verste terrorangrepet på norsk jord har vi fremdeles en debatt om hvordan debatten skal foregå. Ap-leder Jonas Gahr Støre mener det er et resultat av et nasjonalt traume.
Grensa for ytringar har flytta seg med sosiale medium. Det er ikkje berre positivt for ytringsfridomen.