Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.

4.6.A Omkomne eller savnede personer skal ikke identifiseres før de nærmeste pårørende er varslet og som regel ikke før identiteten er frigjort av politiet. Vis særlig hensyn der barn er berørt. Vær også bevisst på dette i saker fra utlandet. Alt vi publiserer digitalt kan også enkelt søkes opp, oversettes og leses i hele verden. 
4.6.B Vær særlig varsom ved live dekning av dramatiske hendelser som terrordramaer, ulykker  eller gisselsituasjoner, og vurder å legge inn en forsinkelse på streaming av live tv-bilder. 

Les Dagbladets øvrige husregler her.

4.6.A. Husk at også bilder av f. eks. steder, bygninger og kjøretøy kan bidra til identifisering. 

SBs medarbeidere skal vise spesiell varsomhet og respekt ved reportasje omkring katastrofer, ulykker og andre situasjoner der mennesker er i sorg og ubalanse.

Bilder fra ulykker skal i utgangspunktet være uten identifiserende kjennetegn for å unngå at pårørende blir informert gjennom våre kanaler. Bilder skal heller ikke ha detaljer som kan oppleves som støtende. Ringerikes Blad bringer ikke bilde av forulykkede personer. Unntak skal alltid avklares med redaktør.

Kontakt med pårørende etter plutselige dødsfall (ulykker, drap m.m.)

 Når tar vi kontakt?

1. Tidspunkt for kontakt må vurderes ut fra alder på omkomne og øvrige omstendigheter rundt dødsfallet.
2. Det skal spesielle grunner til for at vi tar kontakt med nærmeste pårørende samme dag som dødsfallet.
3. Selv om det ikke er avgjørende hvorvidt politiet har "frigitt" navnet, må vi være sikre på at nærmeste pårørende er informert om dødsfallet før vi forsøker å oppnå kontakt.
4. Diskuter med nyhetsledelsen før du forsøker å oppnå kontakt. Nyhetsledelsen avgjør tidspunkt og hvem som skal ta kontakt.

På hvilken måte tar vi kontakt?

1. Hvert enkelt tilfelle må, og skal, vurderes separat – hvert tilfelle er unikt.
2. Tre mulige innfallsvinkler:
   1. Prest
   2. Venner eller kollegaer
   3. Slektninger
3. Vær varsom med å ta den første kontakten direkte med de aller nærmeste.
4. Hvis slekt eller venner kontaktes: Vurder om det er hensiktsmessig å sende SMS i forkant – for kort å forklare situasjonen, med beskjed om at vi vil ringe dem.
5. Facebook kan være en kilde til å samle informasjon, før man tar kontakt. Slik kan man få et inntrykk av hvordan de pårørende takler hendelsen.

Hvorfor tar vi kontakt?

1. Kildeperspektivet: Det er viktig for mediehuset, leserne og (ikke minst) pårørende at historien blir korrekt. Pårørende vet ofte best hva som har skjedd, og reagerer på den minste faktafeil.
2. Politiet ofte eneste – og mangelfulle – kilde: Opplysningene herfra kan vise seg uriktige og de er ofte mangelfulle til å kunne forstå hendelsesforløpet.
3. Balansere bildet: Pårørende kan få muligheten til å gi sin versjon av hendelsesforløpet og bakgrunnen for det.
4. Historisk dokumentasjon: Omtale av avdøde gjør vedkommende "viktig".
5. Samfunnsbetydningen: Kan de pårørende påpeke tiltak som bør iverksettes for å unngå tilsvarende ulykker/hendelser?
6. Bildebruk: Pårørende gis mulighet til selv å velge et bilde av avdøde som de er bekvem med at offentliggjøres i media.

Hvordan opptrer vi overfor pårørende?

1. Det første minuttet av samtalen er helt avgjørende. Bruk tid med nyhetsledelsen på å forberede åpningsspørsmålene.
2. Sørg for at den du ringer oppfatter at du er journalist fra iTromsø.
3. Åpne alltid med å si at du kondolerer.
4. Signaliser at dette er en vanskelig, men viktig, telefon å ta.
5. Understrek hvorfor vi ønsker kontakt (se avsnittet over).
6. Vær mer medmenneske enn journalist i starten. Ikke vær pågående, vær medfølende. Lytt til hva som blir sagt – og uttrykk omsorg og forståelse for situasjonen.
7. Vær alltid forberedt på at de ikke ønsker kontakt. Hvis så er tilfellet, avrund samtalen på en verdig måte. Hør om du kan ta kontakt senere og/eller presiser at de gjerne må ta kontakt med oss senere dersom de ønsker det.
8. Påpek erfaringer: Noen har stort behov for å snakke med media, andre blir støtt og finner en slik henvendelse upassende.
9. Dersom de åpner for å snakke med oss: Forsøk å avtale et intervju ansikt til ansikt (i stedet for over telefon).
10. Tilby at de får lese gjennom teksten. Dette skaper tillit.

4. ULYKKES- OG KATASTROFEREPORTASJE

Ulykkes- og katastrofereportasje stiller særlige krav til varsomhet. Ved dekningen skal Tidens Kravs medarbeidere opptre på en måte som er avisa verdig. Det skal tas hensyn til privatlivets fred, og det skal stilles strenge krav til saklighet og omtanke.

Avisa skal være tilbakeholden med å fokusere på detaljer, spesielt enkeltmenneskers lidelse og reaksjoner.

Tidens Krav skal informere om større katastrofer og ulykker, og reaksjoner på disse.

Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.

Opptreden på ulykkesstedet

Tidens Kravs medarbeidere må ikke hindre redningsarbeidet på stedet. De må heller ikke sjenere skadde eller pårørende.

Vær varsom og kritisk når overlevende, pårørende og vitner intervjues – særlig hvis de er i sjokk eller åpenbart ute av balanse.

Medarbeiderne på ulykkesstedet har ikke ansvar for å skaffe fram bilder av den/de omkomne. Det skal andre i redaksjonen sørge for.

Navn offentliggjøres bare ved frigivelse fra politiet. 

Aftenbladets husregler:
Vi har plikt til å gi våre lesere vederheftig, pålitelig, relevant og rask beskjed om hva som har hendt. Vår interesse går både på ulykkesforløpet, konsekvensene på kortere og lengre sikt for den enkelte og samfunnet, årsaksforhold, hva som kan gjøres for å hindre tilsvarende tragedier for ettertiden – og på hvordan rednings- og etterforskningsarbeidet drives. Vår tone skal være nøktern og fri for løse spekulasjoner.
På ulykkesstedet skal vi opptre på en høvisk måte.
Vi skal ikke gå i veien for redningsmannskapene og gjøre deres arbeid vanskeligere. Vi skal følge de anvisninger som blir gitt, men det er tillatt å argumentere for andre løsninger enn de som vakthavende er kommet til.
Vi aksepterer ikke at leger, psykiatere eller andre avgjør at overlevende etter ulykker ikke kan møte pressen før etter et visst antall dager. På den annen side må vi stole på at legene formidler beskjeder til og fra dem vi ønsker å snakke med på en troverdig måte – og vi må bøye oss for det budskap legen kommer med.
Det er legitimt av pressen å bringe navn på de omkomne, og i mange tilfeller også på de overlevende, så raskt som mulig.
Hvis en overlevende etter en ulykke, eller en pårørende, ber om ikke å bli fotografert, skal det respekteres.
Vi skal være særlig oppmerksomme på den spesielle belastningen avisomtale kan være i små byer og bygdemiljøer, ikke bare for den omtalte, men også for familien.

FVN husregler

Husregler: Vi har plikt til å gi våre lesere pålitelig, relevant og rask beskjed om hva som har hendt. Vår interesse går både på ulykkesforløpet, konsekvensene på kortere og lengre sikt for den enkelte og samfunnet, årsaksforhold, hva som kan gjøres for å hindre tilsvarende tragedier for ettertiden – og på hvordan rednings- og etterforskningsarbeidet drives. Vår tone skal være nøktern og fri for løse spekulasjoner.

Det er legitimt av pressen å bringe navn på de omkomne, og i mange tilfeller også på de overlevende, så raskt som mulig.

Hvis en overlevende etter en ulykke, eller en pårørende, ber om ikke å bli fotografert, skal det respekteres.

Vi skal være særlig oppmerksomme på den spesielle belastningen avisomtale kan være i små byer og bygdemiljøer, ikke bare for den omtalte, men også for familien. 

Ulykker og katastrofer

Vi bør være meget forsiktig med bruk av bilder som viser døde og lemlestede mennesker fra ulykker, terrorhandlinger etc.

Forsiktighet må også vises når vi formidler bilder av mennesker i ekstremt pressede situasjoner, for eksempel overlevende fra ulykker.

Hensyn skal tas både til de som avbildes og til de som bildene presenteres for.

Personvern

Vis respekt for mennesker i følelsesladede situasjoner, for eksempel i bønn, sorg eller sterk affekt.

Når en fotograferer mennesker i lignende sammenhenger eller på offentlige steder, bør en tilstrebe å få de avbildedes tillatelse til å publisere bildet.

Som hovedregel skal tillatelse fra foreldre eller foresatte innhentes ved fotografering av barn under 16 år.

Vi skal ikkje sette på trykk bilete som viser døde personar. Frå ulykkes­stader skal vi heller ikkje vise bilete av personlege effektar. Vi skal vise varsemd med bilete av sorgreaksjonar og særleg unngå nærgåande detaljer av enkeltmennesket si sorg og liding. I samband med trafikk­ulykker skal kjennemerket på dei involverte køyretya sladdast. 

Gjengangerens medarbeidere skal vise spesiell varsomhet og respekt ved reportasje omkring katastrofer, ulykker og andre situasjoner der mennesker er i sorg og ubalanse.

Vi har plikt til å gi våre lesere pålitelig, relevant og rask beskjed om hva som har hendt. Vår interesse går både på ulykkesforløpet, konsekvensene på kortere og lengre sikt for den enkelte og samfunnet, årsaksforhold, hva som kan gjøres for å hindre tilsvarende tragedier for ettertiden – og på hvordan rednings- og etterforskningsarbeidet drives. Vår tone skal være nøktern og fri for løse spekulasjoner.

Det er legitimt av pressen å bringe navn på de omkomne, og i mange tilfeller også på de overlevende, så raskt som mulig. Hvis en overlevende etter en ulykke, eller en pårørende, ber om ikke å bli fotografert, skal det respekteres.

Vi skal være særlig oppmerksomme på den spesielle belastningen avisomtale kan være i små byer og bygdemiljøer, ikke bare for den omtalte, men også for familien.